Blant skattene som ble gravd ned i Skandinavia på 800- og 900-tallet, finnes en type mynt som virker malplassert: dirhamen, av sølv, preget i byer i den islamske verden, med arabiske innskrifter. Funnene utgjør titusenvis av mynter, og mange er kuttet i biter. De forteller hvordan vikingenes penger reiste.

En vei av elver

Myntene kom fra myntverk i Sentral-Asia og Midtøsten, som dem til samanide-dynastiet. De nådde Norden langs elveruter gjennom det som i dag er russisk territorium, og knyttet Det kaspiske hav og Volga til Østersjøen. Skandinavene som slo seg ned langs disse elvene, kalt rus i arabiske og bysantinske kilder, var en del av den broen. Til gjengjeld tilbød Norden det Østen ville ha: pelsverk, slaver, honning, voks og rav.

Den arabiske reisende Ibn Fadlan, som besøkte Volga i 922, etterlot seg en berømt beskrivelse av rusene han møtte der. Det var et blikk utenfra, skrevet av en muslim som møtte skikker som sjokkerte ham, og historikere leser det med forsiktighet. Men det bekrefter at nordiske kjøpmenn var der og handlet.

Penger man veier

I det meste av vikingtidens Skandinavia var det ingen egen mynt i omløp. Sølv var verdt sin vekt. Derfor finner arkeologer, sammen med skattene, små sammenleggbare vekter og bronsevekter. Kjøpmannen kuttet en mynt, et armbånd eller et smykke i biter og veide den nøyaktige mengden. Dette hakkede metallet kalles hacksilver.

I dette systemet spilte opprinnelsen til stykket liten rolle: en arabisk dirham, en angelsaksisk penny og et lokalt armbånd var, på vekten, bare sølv. Det er også derfor myntene så ofte dukker opp kuttet.

Hva skattene rommer

De største samlingene av dirhamer ble funnet på den svenske øya Gotland, som har en enorm del av alle vikingtidens sølvskatter. Det finnes også funn på Birka, ved Mälaren, og andre steder rundt Østersjøen. Tallene varierer etter hvordan man teller, og forskerne reviderer stadig anslagene.

Med tiden tørket sølvgruvene i Østen ut, og rundt slutten av 900-tallet kom sølvet mer fra Vest-Europa, særlig England og Tyskland. Volgaruten mistet betydning.

Mange dirhamer har små prøvehakk, laget med knivspissen for å sjekke at sølvet var massivt hele veien og ikke bare et lag over et annet metall. Andre har et hull og ble båret som anheng. Det viser at kjøperen var på vakt, og at en mynt kunne være pynt så vel som penger.

For å kjenne presset under prutingen kan du spille Kjøpmannens vekt.

Kilder.

• Funn av sølvskatter fra 800- og 900-tallet i Skandinavia og Østersjøområdet, studert av numismatikere
• Ahmad ibn Fadlan, beretning om reisen til Volga (922)
• Nordiske museer og samlinger med dirhamskatter og kjøpmannsvekter