Krakenen er Nordsjøens mest kjente havmonster: et enormt vesen med lange armer som kan dra skip ned i dypet. Skikkelsen oppsto blant norske fiskere og ble kjent over hele verden gjennom en biskop i Bergen. Først århundrer senere bekreftet vitenskapen at det finnes kjempeblekkspruter, men ingen så store som en øy.

Navnet

Kraken er den bestemte formen av krake på norsk. Det gamle ordet betegnet et skjevt tre med vridde greiner, og senere en type anker eller fiskekrok laget av grantopper. En forsker, Finnur Jónsson, foreslo i 1920 at navnet var et bilde: monsteret ville minne om disse krokene. Det finnes også navnet horven, «harven».

De første omtalene

Kongespeilet, en norsk tekst fra omkring 1250, snakker om et gigantisk vesen i Grønlandshavet, hafgufa, som mange knytter til krakenen. Örvar-Odds saga, i en versjon fra slutten av 1300-tallet, nevner den også.

Krakenen, under det navnet, dukker først opp i en norsk ordliste fra 1646, av Christen Jensøn, som et monster med mange armer som drar båter ned i avgrunnen. I 1741 skrev misjonæren Hans Egede, som hadde hørt fiskere fra Nordland, at dyrets kropp strakte seg over mil, og at det, når det steg opp, så ut til å dekke havet.

Pontoppidans kraken

Det var Erik Pontoppidan, biskop i Bergen, som spredte historien. I Norges naturlige Historie, fra 1752 og 1753, sier han at vesenet, når det kom til overflaten, kunne forveksles med en gruppe holmer, med fisk som svømte rundt. Fiske over det var svært lønnsomt, og fiskerne lærte å kjenne tegnet: havet ble grunnere enn det burde være, og fisken ble mange. Men når monsteret sank, laget det en malstrøm, som Pontoppidan sammenligner med Moskstraumen.

Biskopen var usikker på hva det kunne være. Først tenkte han på en kjempekrabbe, så på en blekksprut eller en sjøstjerne, og konkluderte til slutt med at det måtte være «av polypartens slag». Han sa at armene kunne dra ned det største krigsskip. Verket ble oversatt til engelsk og gjorde monsteret berømt i Europa.

Fra monster til vitenskap

I 1801 beskrev den franske naturforskeren Pierre Denys de Montfort kolossale blekkspruter og ga dem skylden for forliset av ti britiske skip i 1782, en påstand som senere er blitt vurdert som feil: stormer forklarer tapet bedre. I 1830 skrev den engelske dikteren Alfred Tennyson sonetten «The Kraken», om udyret som sover på havets bunn til verdens ende.

I siste halvdel av 1800-tallet begynte forskere å dokumentere kjempeblekkspruten, av slekten Architeuthis. Et eksemplar ble observert i 1861 av den franske korvetten Alecton, og et annet ble studert ut fra et funn på Newfoundland i Canada. Kjempeblekkspruten er virkelig, lever på dypt vann og kan bli over ti meter med fangarmene, men den senker ikke skip.

Nesten alt overnaturlig som Pontoppidan fortalte, er fortsatt ubevist. Det som består, er spørsmålet han prøvde å svare på: hva havet skjuler, under overflaten der fiskerne kaster garnene.

Vil du avgjøre når du skal gi opp fisket, spill Fiske over krakenen.

Kilder.

• Erik Pontoppidan, *Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie* (1752–1753)
• Hans Egede, *Det gamle Grønlands nye Perlustration* (1700-tallet)
• *Konungs skuggsjá*, Kongespeilet (ca. 1250)
• Alfred Tennyson, diktet 'The Kraken' (1830)