Blant de norrøne mytene er det få som forklarer formen på et landskap så pent som den om Gefjon. Det er en fortelling om en altfor gavmild konge, et løfte som ble dårlig målt og en øy som fant sin plass på kartet.

Kong Gylfes løfte

Den mest kjente teksten er prologen til Gylfaginning i Snorre Sturlasons Edda, skrevet omkring 1220. Ifølge den fikk Gylfe, konge i området som i dag er Sverige, besøk av en vandrende kvinne som moret ham med fortellingene sine. Som belønning lovet kongen henne så mye jord som fire okser kunne pløye på ett døgn.

Kvinnen var Gefjon, en av æsene, de viktigste gudene i norrøn mytologi. Hun dro nordover, til jotnenes land, og fikk fire sønner med en jotun. Hun gjorde dem om til okser og spente dem for en plog.

Plogen som skar jorda

Plogen gikk så dypt ned i bakken, sier Snorre, at den løsnet jordstykket og dro det ut i havet, mot vest. Gefjon festet det i sundet og ga den nye øya navnet Selund, danske Sjælland. Der jorda var revet bort, ble det et vann igjen, Lögr, som Snorre sier er innsjøen Mälaren i Sverige. Fjordarmene i vannet svarer, ifølge ham, til bukter på Sjælland.

Gefjon giftet seg senere med Skjöld, en sønn av Odin, og de bodde på Hleiðra, i dag Lejre, på Sjælland. Ynglingesaga, en del av Heimskringla, gjentar historien med små forskjeller.

En myte som forklarer et kart

Forskerne kaller denne typen fortelling en etiologisk myte: en historie som forklarer opprinnelsen til noe tilhøreren kan se. Den som så på et kart over Skandinavia, kunne legge merke til at Mälaren og Sjælland har lignende omriss, og myten ga en grunn. I virkeligheten er geologien i området en helt annen, og det finnes ingen sammenheng mellom innsjøen og øya.

Gudinnen dukker opp i én kilde til. I Lokasenna, et dikt i Den eldre Edda, anklager Loke henne for en oppførsel diktet ikke forklarer, og Odin sier at hun kjenner menneskenes skjebne like godt som han. Diktet gir ingen flere detaljer, og forskerne er uenige om hva strofen betyr.

Hva vi vet om Lejre

Lejre finnes, og arkeologien der er ekte. Utgravinger har funnet store tømmerhaller fra 500- til 900-tallet, noe som peker på et viktig maktsenter i det gamle Danmark. Middelalderens tradisjon som knyttet stedet til sagnkonger, bygde trolig på denne betydningen. Men ingen utgraving bekrefter at Skjöld eller Gefjon fantes, og historien må leses som myte.

Det er heller ikke kjent hvor mye av Snorres fortelling som kommer fra gammel muntlig tradisjon, og hvor mye han skrev om, en kristen islending fra 1200-tallet som ville bevare forfedrenes dikt. Det vi vet, er at gudinnen i hans versjon overlister en konge ved å bruke kongens egen gavmildhet mot målet hans.

For å prøve å skjære jorda i riktige deler, slik gudinnen gjorde, spill Gefjons jord.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Snorres Edda* (*Gylfaginning*, prologen til første del, omkring 1220)
• Snorre Sturlason, *Ynglingesaga*, i *Heimskringla* (omkring 1230)
• Ukjent forfatter, *Den eldre Edda* (*Lokasenna*, strofe om Gefjon, håndskrifter fra 1200-tallet)