Slaget ved Brunanburh, utkjempet i 937, er et av få fra tidlig middelalder der alle kjente navnet, men ingen kan peke ut stedet med sikkerhet. Kildene er spredt over minst tre språk og gjør det klart at det var en konfrontasjon i stor skala.

En allianse mot Æthelstan

Kong Æthelstan, barnebarn av Alfred den store, styrte mesteparten av det som nå er England. I 927 hadde han tatt York, som hadde vært på vikingenes hender. I 937 ble det dannet en allianse mot ham. Medlemmene var Olav Guthfrithsson, vikingkonge av Dublin, Konstantin II, skottenes konge, og Owain, konge av Strathclyde, i sørvest i dagens Skottland. De allierte kom inn i England til sjøs og til lands.

Annals of Ulster, en irsk krønike, beretter om et «stort, beklagelig og forferdelig» slag der «utallige tusen nordmenn» falt. De sier også at Olav slapp unna med få menn og vendte tilbake til Irland.

Diktet i krøniken

Den angelsaksiske krøniken bevarer seieren i et dikt, «Slaget ved Brunanburh». Det priser Æthelstan og broren Edmund, sier at fem unge konger og sju av Olavs jarler ble liggende døde på marka, og forteller at inntrengerne flyktet i skipene sine over Irskesjøen. Versene har en triumferende tone og sammenligner på ett sted slaget med de store i engelsk historie. Det er en propagandatekst, og vi bør lese den som det.

Den islandske sagaen om Egil Skallagrimsson, skrevet århundrer senere, har et lignende slag, med navnet Vinheid. Ifølge den kjempet Egil og broren Torolv ved Æthelstans side, og Torolv døde der. Mange forskere identifiserer sagaens slag med Brunanburh, men sagaen er sen, og topografien vanskelig å kontrollere.

Hvor lå det?

Stedet for Brunanburh er aldri blitt identifisert med sikkerhet. Det er foreslått dusinvis av steder, blant dem Bromborough på Wirral-halvøya i nordvest-England, og andre i nord og rundt Humber. Det finnes ingen enighet, og ingen slagmark er gravd ut på en avgjørende måte.

For historikerne er det resultatet som teller. Æthelstan befestet makten sin, og alliansen mot ham ble oppløst. Men seieren var ikke endelig: Olav Guthfrithsson kom tilbake til England i 939, etter Æthelstans død, og tok York.

Slaget er også viktig for det det viser om tidens allianser. En vikingkonge fra Dublin, en skotsk konge og en britisk konge fra Strathclyde slo seg sammen mot en saksisk konge, og det viser at det politiske kartet over de britiske øyene ikke bare var delt mellom vikinger og engelskmenn. De engelske kildene ga seieren en særskilt plass i minnet, og krøniken nedtegnet den i vers, i diktet vi siterte ovenfor.

For å erobre marka brikke for brikke, ved å snu motstanderens ruter som i et slag, spill Slagmarka ved Brunanburh.

Kilder.

• *Den angelsaksiske krøniken* (årsoppføringen for 937, med diktet «Slaget ved Brunanburh»)
• *Annals of Ulster* (årsoppføringen for 937, middelalderkrønike fra Irland)
• Michael Livingston (red.), *The Battle of Brunanburh: A Casebook* (University of Exeter Press, 2011)