Ikke alle døde nordmenn kom til heltenes hall. For de fleste var målet Hel, et rike under jorda som styres av en gudinne med samme navn. Kildene beskriver stedet uten å framstille det som en straff, men heller ikke med noen trøst.

Hvem Hel var

Ifølge Gylfaginning av Snorre Sturlason, skrevet omkring 1220, var Hel datter av Loke og jotunkvinnen Angerboda, søster til ulven Fenrir og Midgardsormen. Gudene visste at de tre ville bli et problem. Odin kastet Hel ned i Nivlheim og ga henne makt over ni verdener, slik at hun skulle ta imot dem som døde av sykdom eller alderdom. De som falt i kamp, hadde en annen skjebne, knyttet til Odin.

Snorre beskriver henne med halve kroppen i hudfarge og halve mørkeblå, med nedslått blikk og dystert utseende. Huset hennes, Eljudne, er omgitt av navn som høres ut som en dom: tallerkenen heter Hungr, «sult», kniven Sultr, «utsulting», senga Kör, «sykeleie», og dørstokken Fallandaforað, «fallets fare».

Veien til dødsriket

Den mest kjente ferden til Hel er Hermods, en sønn av Odin. Da Balder døde, steg Hermod opp på hesten Sleipner og red ni netter gjennom daler så mørke at han ikke så noe. Han kom til elva Gjøll og broen Gjallarbrú, dekket av skinnende gull og vokta av jotunkvinnen Modgud. Hun fortalte at dagen før hadde fem flokker av døde krysset, og broen hadde runget mindre under dem enn under ham alene. Det var bemerkningen til en som visste at Hermod fortsatt var i live.

Etter broen kom Hermod til porten til Hel og hoppet over den til hest. Hel gikk med på å slippe Balder fri, men på én betingelse: alt, levende og dødt, måtte gråte for ham. Alt gråt, bortsett fra en jotunkvinne som kalte seg Tøkk. Balder ble værende der han var.

Det kildene ikke sier

Voluspå, et dikt i Eldre Edda, nevner hunden Garm, som uler foran hula Gnipahelleren når verdens ende nærmer seg. Mange forskere leser ham som en vakthund for dødsriket, men diktet sier det ikke med de ordene. Det samme verket nevner et sted som heter Nastrand, «likstranda», der eidbrytere og mordere lider. Fagfolk diskuterer hvor mye av dette bildet som skyldes kristen påvirkning.

Det trengs forsiktighet med Snorre. Han var en islandsk kristen på 1200-tallet, som samlet myter fra en religion som ikke lenger ble utøvd. Bildet av Hel som et rike under jorda, likt det kristne helvete, kan gjenspeile dette. Navnet kommer fra en germansk rot som betyr «å skjule», og er i slekt med det engelske ordet hell. I de eldste kildene betyr det å dra «til Hel» bare å dø.

For å krysse mørket i Helheim uten å gå seg vill, bare med lyset fra en fakkel som veiviser, spill Fakkelen i Helheim.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Yngre Edda* (*Gylfaginning*, kapitlene om Hel og Hermods ferd, omkring 1220)
• Ukjent forfatter, *Eldre Edda* (*Voluspå*, strofene om Garm og Nastrand, håndskrifter fra 1200-tallet)
• Rudolf Simek, *Dictionary of Northern Mythology* (D. S. Brewer, 1993, oppslaget "Hel")