Mellom 800- og 1000-tallet havnet sverd med innskriften +VLFBERH+T eller +VLFBERHT+ risset inn i bladet i Skandinavia, Finland, Tyskland og andre deler av Europa. Omtrent 170 av dem er kjent i dag, og siden 1900-tallet har forskere forsøkt å forstå hvem som laget dem, hvor stålet kom fra og hvorfor navnet gjentar seg.

Hva som står på bladet

Innskriften forekommer i to hovedformer, med kors som markerer begynnelsen og slutten eller skiller bokstavene. Ulfberht, eller Wulfberht, var et frankisk personnavn, vanlig mellom 700- og 900-tallet. Derfor mener de fleste spesialister at sverdene kom fra den frankiske verdenen, trolig fra Rhinområdet. Det er en slutning som hovedsakelig bygger på navnet, fordi ingen smie er funnet.

Det er ikke klart om Ulfberht var én person, en smedfamilie eller bare et varemerke. Innskriften kan angi en type sverd snarere enn en enkelt maker.

Stålet som gjorde metallurgene nysgjerrige

Metallurgiske analyser, som dem av briten Alan Williams, viste at noen av disse bladene har stål med mer karbon og færre urenheter enn vanlige sverd på den tiden. Denne typen stål, kalt digelstål, ble hovedsakelig produsert i Sentral-Asia og Persia, og noen hevder at barrer av det nådde Europa langs handelsveier som gikk gjennom dagens Russland. Nyere forskning, som den til Ingo Petri, diskuterer materialets opprinnelse, og debatten pågår.

Det er viktig at ikke alle Ulfberht-sverd har dette stålet. Mange bruker vanlig jern og stål, og digelstål forekommer hovedsakelig i blader laget etter år 1000.

Kopier og feil

Noen innskrifter har skrivefeil eller ombyttede bokstaver. Forskeren Anne Stalsberg foreslo at dette kan komme fra smeder som kopierte merket uten å kunne lese, og noen ser i disse bladene etterligninger av et prestisjefylt varemerke. Det er en tolkning, ikke et bevis.

Hvordan sverdene nådde vikingene

Karolingiske kapitularer forbød salg av våpen til utlendinger, og et edikt fra 864, i Pîtres, gjentok forbudet for normannerne. Dette tyder på at Ulfberht-sverd kan ha kommet i hus gjennom plyndring, løsepenger eller smugling snarere enn åpen handel. Også her er det hypoteser.

Et prestisjevåpen

Sverd av denne typen var dyre og et statussymbol. De hadde som regel to egger, et blad på omtrent 80 til 90 centimeter og en vekt på litt over ett kilo, og mange er funnet i graver og elveleier. Et Ulfberht-sverd av eksepsjonelt stål var derfor ikke vanlig utstyr for en kriger, men en sjelden eiendel som gikk fra hånd til hånd.

Vil du smi et Ulfberht-blad slag for slag, spill Ulfberht-bladet.

Kilder.

• Anne Stalsberg, studie om produksjon og distribusjon av Ulfberht-sverd, *Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters* (2008)
• Alan Williams, *The Sword and the Crucible* (Brill, 2012)
• Ingo Petri, «VLFBERHT swords: origin, material, and manufacture», *History Compass* (2019)