Berserk er ordet de norrøne sagaene bruker om en type kriger som gikk inn i kamp i en tilstand av raseri, uten rustning, hylende og bitende i sitt eget skjold. Bildet er kjent, og det er delvis sant: det dukker opp i dikt og i sagaer. Men mye av det som sies om berserker i dag, er antakelser, og forklaringen om at de spiste sopp, har ikke støtte i noen tidlig kilde.

Hva diktene og sagaene sier

Den eldste kilden er diktet Haraldskvæði av Torbjørn Hornklove, komponert omkring år 900 for kong Harald Hårfagre. I beskrivelsen av slaget i Hafrsfjord sier skalden at berserkene brølte og úlfheðnar, «ulveskinnene», hylte og ristet jernspyd.

Snorre Sturlason gir i Ynglingesaga, skrevet omkring 1230, Odin menn av denne sorten: de gikk i kamp uten brynje, gale som hunder eller ulver, bet i skjoldene, var sterke som bjørner eller okser og drepte folk uten at ild eller jern skadet dem. Snorre kaller denne tilstanden berserksgangr, «å gå berserk».

Bjørneskinn eller bar skjorte?

Opprinnelsen til ordet er omdiskutert. En lesning er «bjørneskinn», av ber, bjørn, og serkr, skjorte. En annen er «bar skjorte», altså uten rustning. Begge har forsvarere, og kildene avgjør ikke saken. Úlfheðnar skal på sin side være krigere i ulveskinn. Bronseplater funnet ved Torslunda på den svenske øya Öland, fra før vikingtiden, viser en mann med skinn og hode fra ulv, og noen forskere knytter dem til disse krigerne.

Helter eller bøller

I de islandske sagaene, skrevet mye senere, er berserker ofte ikke helter. De dukker opp som bøller som kommer til en gård og utfordrer eieren til tvekamp for å ta datteren eller eiendelene hans, som i Egils saga. En sagahelt ender som regel med å drepe dem.

Loven behandlet dem også som et problem. Grágás, samlingen av lover fra middelalderens Island, fastsetter straff i form av mindre fredløshet for den som gikk berserksgangr. Ifølge denne opptegnelsen ble tilstanden sett på som farlig, ikke som en ære.

Soppteorien

Tanken om at berserker spiste soppen Amanita muscaria for å få raseriet, ble foreslått i 1784 av svensken Samuel Ödmann. Ingen gammel tekst snakker om sopp, og virkningene av denne soppen ligner ikke på det kildene beskriver. Andre foreslåtte forklaringer er ritualer, drikker, kollektiv hysteri hos en gruppe i kamp og helseplager. Ingen er bevist.

Historikere vet heller ikke om berserker fantes som en organisert gruppe, slik kildene antyder, eller om de delvis er et litterært motiv, brukt for å gi slagene frykt og fascinasjon.

Vil du lede raseriet uten å miste kontrollen, spill Berserkens raseri.

Kilder.

• Torbjørn Hornklove, *Haraldskvæði* eller *Hrafnsmál* (ca. år 900)
• Snorre Sturlason, *Heimskringla*, *Ynglingesaga* (ca. 1230)
• *Grágás*, lover fra middelalderens Island (håndskrifter fra 1200-tallet)
• *Egils saga Skallagrímssonar* (1200-tallet)