Det begynte med en spøk. Ifølge Skáldskaparmål, andre del av Snorres Edda, klippet guden Loke av det gylne håret til Sif, Tors kone. Tordenguden grep Loke og lovet å brekke alle knoklene hans. Loke sverget at han skulle skaffe nytt hår av ekte gull, laget av dvergene.

Veddemålet med dvergene

Loke dro til sønnene til dvergen Ivalde, som smidde det gylne håret, skipet Skidbladne og spydet Gungne. Men Loke stoppet ikke der. Han traff dvergen Brokk og satset sitt eget hode: Brokks bror Sindre (som noen håndskrifter kaller Eitre) kunne aldri lage tre skatter like gode som disse. Dvergene sa ja.

Sindre la et svinehud i smia og ba broren trekke belgen uten stopp. En flue satte seg på hånden til Brokk og stakk ham, men han sluttet ikke. Ut av smia kom en galt med gylne bust, Gullinborste. I andre runde la Sindre gull i ilden, og fluen stakk Brokk i nakken; ut kom ringen Draupne, som drypper åtte nye ringer av samme vekt hver niende natt.

Den tredje skatten

Til den siste la Sindre jern i glørne. Fluen, som var Loke i forkledning, stakk Brokk i øyelokket. Blodet rant ned i øynene, og Brokk slapp belgen et øyeblikk for å tørke ansiktet. Sindre tok en hammer ut av smia, Mjølner, og sa at den bare hadde én feil: Skaftet ble litt for kort.

Gudene Odin, Tor og Frøy var dommere. Ifølge Snorre ble hammeren valgt som den beste skatten, fordi den ville verne gudene mot frostjotnene. Tor beholdt den. Odin fikk spydet og ringen, og Frøy galten og skipet.

Hodet og halsen

Da Loke så at veddemålet var tapt, prøvde han å flykte, men Tor hentet ham tilbake. Lureren hevdet da at avtalen gjaldt hodet, ikke halsen, og at Brokk ikke kunne skjære av det ene uten å røre det andre. Brokk kunne ikke skjære ham, så han stakk hull i leppene til Loke med en syl og sydde igjen munnen hans med en lærreim. Loke rev ut sømmene og ble fri.

Fra myte til anheng

Fortellingen om smiingen finnes bare hos Snorre, skrevet på 1200-tallet av en kristen islending, lenge etter at disse forestillingene var levd. Snorre sier også at Mjølner aldri bommer, kommer tilbake til Tors hånd etter kastet og kan bæres skjult under klærne. Diktet Trymskvida viser på sin side hammeren som så verdifull at gudene forkler seg for å få den tilbake.

Arkeologien bekrefter at hammeren betydde noe. Mange anheng i form av Tors hammer er funnet i graver og bosetninger fra vikingtiden. En støpeform funnet i Danmark ble brukt til både hammere og kors, noe som tyder på folk som levde mellom to trosforestillinger. Kildene sier ikke at anhenget hadde kraft, og denne teksten tillegger ingen av dem kraft. Det som er kjent, er at folk bar dem.

For å prøve å slå ned fluene i smia før de ødelegger hammeren, spill Fluer i smia.

Kilder.

• Snorre Sturlason, *Snorres Edda* (*Skáldskaparmål*, omkring 1220)
• Ukjent forfatter, *Den eldre Edda* (dikt bevart i håndskrifter fra 1200-tallet), særlig diktet *Trymskvida*
• Arkeologiske studier av hammerformede anheng fra vikingtiden